husets katt, Calvin Klein. Jeg kjenner det er så mange episoder bak den katta nå, at han nesten må få en bloggpost til ære seg.
Ta for eksempel i dag, Shensi hadde noe sånn svortyggeting… Calvin stjal en bit og det var jo greit. Shensi er en enkel sjel og blir ikke sur for sånt småtteri, så han fikk nå bare ta den da. Men så gikk det jo selvfølgelig opp for Shensi at en av hennes mange tyggebiter var i Calvins klør, så den måtte hun jo hente tilbake. Hun går bort til CK for å hente biten sin, og hva skjer? Vi hører knurring og blir mer eller mindre sånn O.O! Jeg kunne ikke fatte at lille, myke, vene, vakre Shensi knurra på Calvin. Så jeg kalte henne til meg med litt sånn panisk stemme, hun kom jo selvfølgelig spankulerende glad og fornøyd. Og da går det opp for oss… Vi har fått en mataggressiv katt *ler* Det var Calvinpus som knurra! Han var så forbanna over den svortyggetingen, knurra enda mer på oss.
Og for ikke å snakke om når det er foringstid. Ja for du skjønner, han er så glad i mat at han kan ikke få stappfull matskål, vi må posjonere det ut til han, ellers spiser han til han sprekker! Da blir han helt gal. Han får maten sin inni en sånn hule i klorestativet og der inni er han før vi en gang rekker å få ut/inn matskåla. Et såre strev å fore den katta med andre ord. Men det fryktelig søtt også da, spesielt når han står nesten i toppen av klorestativet og gnir seg inntil fjeset vårt i pur glede over å få mat. Lille skjønningen!
Eller jeg kan nevne alle morgener siden vi fikk han for 2 mnd siden. Ikke en morgen er annerledes. Det er en salig jamring fra vi står opp og til vi kommer oss til stua og inn til han. Og det er ikke snakk om at det går inn i hodet hans at vi kommer! Hver morgen kommer vi. Neida, han sitter trofast på tv’n å jamrer. Skrur gjerne på lyset for oss også, og “retter” litt på bilder å sånt mens han venter. Det er fryktelig søtt og jeg skjønner han er ensom på stua om natta, men lærer han aldri at det er ikke vits i å jamre, vi kommer ikke noe raskere av den grunn. Eller er katter rett og slett så sta? Ja jeg vet jo at de er det, men likevel sjokkerer det meg. At han gidder å sitte der på tv’n morgen etter morgen. Og når vi endelig kommer han til unsetning, ja da er han så glad at han ikke vet hvilken pote han skal stå på, jamrer og springer i føttene på oss. Herligste lille pusen!
Eller som de gangene han får “jeg kjeder meg, jeg må finne på noe nååå, men det er ingenting å finne på her!! Hjeeeeeeeelp” Da løper han rundt her og jamrer med de merkligste lyder du kan forestille deg. Mæææææw, mæææw, moooaw, mrrr, MÆW!! and so on. Klatrer gjerne overalt der han ikke får klatre, henter seg te-lys, springer over tastaturene, henger i gardinene, angriper Shensi, føttene våre.. Ingenting er trygt når han får de anfallene! Fantastisk artig for oss, noe frustrerende for liten pus!
Han er en personlighet for seg selv og jeg fatter ikke hvordan vi kunne være så heldig å få en så skjønn skapning. Vi har rett og slett vært så utrolig heldig. Selv om han daglig setter grå hår i hodet på oss, spiser over ledninger, spiser opp pleddene, sover på dataene våre osv så er det en sann glede med den oransje i hus. Og for en kosepus han er, det er ikke måte på hvor godt kos er, samme om det er oss menneskene eller Shensi det kommer fra! Kunne nok skrevet en hel bok allerede om han, men tenker jeg skal spare litt på historiene også! Og det kommer vel flere episoder etterhvert også.
Et bilde som virkelig får fram hans personlighet:
Hans høyhet Calvin Klein!
